Av/På

by Dag T. Straumsvåg

Vi kjøpte ein cocker spaniel, men han var ikkje realistisk nok, så vi gav han bort. Då gullfisken døydde skifta vi til apparat. Den gamle brødristaren, komfyren med keramikktopp. Aparat er heller ikkje feilfrie, men av/på-knappane fungerer så godt at vi bestemde oss for å utvikle eit likande system for oss sjølve. I staden for av/på-knappar brukar vi klubber. Ein kakk i skallen betyr “det er din tur til å ta oppvasken,” ein rapp over skinnleggen betyr “la meg vere i fred,” eit tungt slag in solar plexus betyr “kan du gjenta det, er du snill?” Livet er mykje enklare no. Ungane steller seg i kø kvar kveld for å ta oppvasken, eg får lese avisa i fred, og når vi pratar går vi rett på sak med upåklageleg diksjon.

 

On/Off

by Dag T. Straumsvåg

We bought a cocker spaniel, but it wasn’t realistic enough, so we gave it away. When the goldfish died, we turned to appliances. Our old toaster. The glass-topped stove. Appliances are not flawless either, but the on/off buttons worked so well we decided to develop a similar system of our own.  Instead of buttons, we use baseball bats. One rap on the skull means “It’s your turn to do dishes,” one smack to the shin means “Leave me alone,” a heavy blow to the solar plexus means “Can you repeat that, please?” Life’s a lot simpler now. The kids line up every night to do the dishes, I get to read the paper in peace, and when we’re talking, we get straight to the point, our diction impeccable.

translated from Norwegian by Robert Hedin
more>>